Skyggenes dal

Skjønner ikke hvordan det kunne skje

2008-10-28T20:57:00.002+01:00

Åkei, så er det en ganske tragisk sak med denne åtteåringen som skjøt seg selv på et skytestevne: http://www.dagbladet.no/nyheter/2008/10/27/551790.html

Likevel blir kommentaren fra faren nesten komisk:
- Ulykken er ett mysterium for meg. Dette er en horribel hendelse, og jeg skjønner virkelig ikke hvordan det kunne skje, sier faren til The Boston Globe.

Skjønner ikke hvordan det kunne skje? Du ga en maskinpistol til en åtteåring for pokker. Du blir da ikke forundret over at en åtteåring mister kontrollen over et automatvåpen!

Hadde det enda vært faren som ble truffet, så kunne vi i det minste sett en viss ironisk rettferdighet i hendelsen.

Darwin Awards neste?

Lytehumor o'hoi

2008-09-02T21:21:00.000+02:00

Kjente en ordentlig ond, ond latter inni meg her om dagen jeg kom ruslende nedover Munkegata, og jeg skjønte at lytehumoren ikke er helt død tross alt. Mot meg kom det en turistfamilie. De var bare mor, far og én sønn, så det var ingen stor familie. Men de var store! Eller, moren var vel bare "normalt overvektig", så hun faller litt utenom denne historien. Far og sønnen på tolv-tretten år derimot, de kunne nok godt vært delt opp i fire uten at det dermed ville blitt fire magre mennesker ut av det. Faren er antakeligvis et av de største mennesker jeg noen gang har sett i levende live. Og så skal jeg komme til poenget. Sønnen hadde på seg t-skjorte, selvfølgelig i størrelse telt. På den sto det to ord: Whale Safari.

Det var da jeg kjente den, denne onde, boblende latteren som steg opp i meg. Jeg måtte bare bite tennene sammen for ikke å slippe den ut. Selvfølgelig, tenkte jeg, dette er selvfølgelig hvaler på safari for å se mennesker utfolde seg i sitt naturlige habitat. Siden menneskene er så skye og lettskremte vesener må de forkle seg i menneskedrakter for å kunne komme på nært hold. Hun dama som var litt mindre enn de to andre var sikkert bare menneskeguiden deres, som stikker av med alle pengene.

Jeg veit, jeg veit, det er ikke riktig av meg å le av sånt, men jeg klarte bare ikke å hindre det. Slem mann, fy, gå og legg seg!

Kroner en kroner to kroner...

2008-06-17T21:51:00.005+02:00

Jeg har aldri vært så himla glad i tall, selv ikke når det gjelder kroner inn på konto. Får jeg dem derimot servert med en liten språknøtt ved siden av så kan jeg late som jeg engasjerer meg. En ting jeg for eksempel aldri helt har skjønt er hvorfor det er forskjell på en norsk billion og en engelsk billion? Og hvorfor er det så mange ellers språkmektige nordmenn som ikke klarer å lære seg at en engelsk billion oversatt til norsk blir en milliard? Nå skal jeg kanskje ikke late som at dette spørsmålet er direkte relatert til de før nevnte kroner inn på konto, men det er altså slike ting jeg stundom går og grubler på.

Og midt oppe i det hele kommer Dagbladet meg til unnsetning med svaret på det jeg slett ikke visste at jeg lurte på en gang. Nemlig hvor mye en samehomomillion er. Eller, egentlig gjør de jo ikke det? De sier bare at "samehomomillioner" er 480 000 kroner. Bruk av flertallsform vil altså tilsi at én samehomomillion er mindre enn 480 000 delt på to, altså mindre enn 240 000 om ikke barneskolematten min lurer meg fullstendig. Og når én samehomomillion altså er mindre enn 240 000 kan jeg altså vikelig begynne å lure. Hvor mange samehomomillioner går det egentlig på en engelsk billion?

Men på den annen side så er det kanskje ikke så rart om én samehomomillion og flere samehomomillioner egentlig er 480 000 begge deler, all den tid det tydeligvis er nok å være én person for å kunne kalle seg et nettverk.

Pokker, er det rart en bonde blir forvirra?

Ren ondskap

2008-06-15T22:04:00.001+02:00

Det endelige beviset for hva du egentlig går rundt med i lomma: http://video.stumbleupon.com/#p=03rlvzwzjf

Vi lar det være sånn

2008-06-10T23:16:00.000+02:00

Det hender seg at selv trønderske fjellbønder må ha hjelp til å stelle seg. Jeg har eksempelvis forlengst gitt opp å klippe meg selv. Sauesaks duger liksom ikke på håret mitt. Så da må jeg stikke hodet mitt innom et av disse kjemikaliebefengte stedene de kaller frisørsalonger.

Denne gangen havnet jeg i stolen hos en blond ungmø som lot skravla gå vilt, uavhengig av mine signaler om at jeg godt kunne underholde meg selv den korte stunden jeg skulle være der. Bare det holder til å få trekk i boka mi. Jeg foretrekker mine frisører og taxisjåfører tause, i hvert fall så lenge de ikke har mer fornuftig konversasjonstema å by på enn denne frøkna.

Aller mest opptatt virket hun å være av ett eller annet radioprogram som jeg aldri har hørt. På P4. Hallo! Hva tar hun meg for? Høre på P4, det får da være grenser for hva man skal utsette seg for. Anyway, denne jenta klipte meg altså i forrige uke. Kanskje føltes det bare slik, men det virket som om hun tok ett og ett hårstrå, studerte det nøye og tenkte seg om to ganger før hun forsiktig lot saksa gli gjennom det. En føler seg ikke fullstendig trygg når man sitter der i stolen, halvklippet og vedkommende som betjener saksa plutselig vrir på hodet og henvender seg til bakrommet: ”Du Berit? Kan du komme hit litt? Hvordan skal jeg gjøre dette?”

Hvorpå mentor Berit kommer humpende på krykker ut fra bakrommet stiller seg bak meg. I speilet kan jeg følge det granskende blikket hennes mens hun rufser meg lett i håret og svarer: ”Nei, du får bare ta trimmesaksa på det tenker jeg.” ”Men det er jo det jeg gjør”, svarer jenta. Berit rufser håret mitt litt til, legger det litt hit og legger det litt dit. ”Nei, men da lar vi det bare være sånn,” sier hun til slutt, og tar krykkene fatt tilbake til bakrommet. Det er da jeg får lyst til å hive meg ut av stolen, rive til meg alle skarpe gjenstander og skrike: ligg unna ørene mine!”, før jeg stormer ut. Men jeg gjorde ikke det da. Jeg ble modig nok sittende til jenta erklærte seg ferdig. Ikke vet jeg hva de to konkluderte med at de bare måtte ”la være sånn”. Nå har jeg studert håret mitt i ei uke, og klarer ikke å finne noe galt. Greit nok at det ikke er den beste hårklippen jeg har hatt, men likevel…

Den virkelige Norwegian Blue

2008-05-18T22:38:00.004+02:00

Så viser det seg altså at Norwegian Blue faktisk HAR eksistert. Riktignok for 55 millioner år siden, men vi har en gang hatt ville papegøyer i Norge. Fossileksperten Dr David Waterhouse mener det til og med er mulig at papegøyen utviklet seg i Skandinavia før den flyttet sørover til varmere breddegrader. Arten har riktignok fått navnet Mopsitta Tanta, men det kan vel ikke være tvil om at det må være Norwegian Blue han snakker om?

Hvor Norwegian Blue er kjent fra spør du? Skam på deg. Du husker da vel denne klassiske sketsjen?

Jepp, undertegnede er nok Python-fan, av den typen som kan klare å irritere på seg hvem som helst ved hjelp av Python-sitater. Du er herved advart...

This, is an ex-parrot!

Uovertruffen eleganse

2008-05-11T20:36:00.001+02:00

Gutt og jente sitter sammen på toget. Jenta leser pensum, gutten har sannsynligvis mer lyst til å kose. Gutten gjesper og strekker armene bak hodet. Så, i stedet for å velge den vanligste løsningen med ”tilfeldig” å la høyre arm gli ned bak nakken på jenta, tar han venstre arm over, griper et godt tak om hodet på jenta og bøyer henne en halv meter fram før han legger høyre arm på nakkestøtten og slipper henne tilbake i setet. Javel, han oppnådde det han ville, men hvor lite elegant kan det egentlig gjøres?

Om brystvorter og baller

2008-04-12T21:26:00.000+02:00

Det er ikke til å unngå at jeg stadig legger merke til disse utstillingsdokkene med store erigerte brystvorter. Vanligvis viser de tynne og/eller trange klesplagg for kvinner, og jeg kunne helt sikkert benyttet anledningen til å forarge meg over sexifiseringen av samfunnet. Men dengang ei. Jeg synes det er på høy tid at dokker som viser bukser for menn utstyres med et generøst sett med baller. Så kanskje jeg slipper å hele tida bli lurt til å ta med meg tilsynelatende fine bukser inn i prøverommet bare for å finne ut at den trolig er spesialsydd for å passe den gjeldende dokka, eller en av samfunnets ufattelig mange (?) evnukker.

Herlig tabloidspråk

2008-03-31T16:34:00.001+02:00

Som relativt kreativ og språkinteressert mann hender det at jeg får det for meg at drømmejobben må være på desken i ei tabloidavis. Eller i en nettredaksjon, jeg innbiller meg at de har ganske stor kreativ frihet også. I dag fikk jeg et slikt innfall igjen, da jeg leste dagbladet.no: "Bilsportkonge i nazisex-video med fem prostituerte". Dette er rett og slett en av de herligste overskrifter jeg har sett på lenge. Hadde de bare klart å flette inn et element av bisarr vold i tillegg, så hadde den vært nærmest perfekt.

Lar seg imponere nå...

2008-03-15T20:44:00.000+01:00

Av og til lar jeg meg faktisk imponere litt, om enn ganske motvillig. Torsdag klokka 1330 sto jeg på Molde politikammer for å bestille nytt pass. I dag lørdag lå passet og ventet på meg i postkassa. Det hadde jeg sannelig ikke ventet...

Rådyrjakt

2008-01-02T18:59:00.000+01:00

Utrolig hvor god fart du kan få på en rådyrkalv når du bare treffer den hardt nok...

Plutselig var den der. Like plutselig var den der ikke mer. Et dump i støtfangeren, så fór den som en ishockeypuck over veien og gjennom brøytekanten i en snøsky.

Det var ikke mulig å unngå det slik den kom hoppende. Jeg tror ganske sikkert at kalven var suicidal. Den har nok hatt en vond oppvekst skal du se, forlatt av mor og mobbet av de større kalvene. Til slutt fikk den nok og valgte å gjøre ende på det. Så egentlig gjorde jeg den bare en tjeneste. Ikke at jeg nødvendigvis er tilhenger av eutanasi, men jeg stiller opp når det kreves.

Jeg tenkte å slenge den i bagasjerommet og ta den med hjem, men så tenkte jeg at Mikkel Rev sikkert ville sette pris på skrotten han også. Det er ikke sikkert at han har hatt det så fett i jula stakkar. Så jeg har nok ikke fryseren full nei. Om jeg angrer? Nja, litt så. Hadde vært litt stas å kunne varte opp med en skikkelig mør rådyrsteik en gang.

Bilen fikk faktisk ikke så mye som ei stripe. Det gjelder å treffe rent. Dette kan vi gutta fra bygda.

Blond på bar

2007-11-17T21:28:00.000+01:00

– Er du student, spurte hun meg.
– Tja, på en måte kan du vel si det
– Hva studerer du da?
– Havet, døden og kjærligheten, svarte jeg fra mitt aller svulstigste hjørne.
Jenta setter imponert sine trillrunde øyne i meg:
– Åh, skal du bli marinbiolog?

The Meanest of Times

2007-09-30T20:47:00.001+02:00

Da har det gått nesten fjorten dager siden Dropkick Murphys kom med ny plate, og det er hyggelig å kunne konstatere at de ser ut til å fortsette på den oppadgående kurven de startet på forrige plate. Selv om jeg ikke har rukket å høre så mye på den før nå de siste par dagene, begynner jeg sannelig å lure: Kan det virkelig være at bandet har begått sin aller beste plate noensinne? Ja, jeg veit, dette er litt hardt å innrømme for en svoren "Gang's All Here"-mann...

Flannigan's Ball og Rude Awakenings er to av sangene som har klistret seg totalt på hjernen, mens singelen State of Massachusetts får meg til å tvile sterkt på at banjo og trekkspill er hoffinstrumenter i helvete, slik enkelte gjerne vil ha meg til å tro.

Satan, dette kan bli høstens store gjenganger på stereoanlegget, med Skuggir i frekk riverdance over stuegolvet...

Hell in a handbasket

2007-08-29T20:54:00.000+02:00

Hvor er egentlig verden på vei? En føkkings balltriller fra Baillsund får ni, sier og skriver ni helsider pluss en minileder i Dagbladet fordi han plutselig har bestemt seg for at han ikke vil spille mer med de store gutta. Hm, har det skjedd noe mer alvorlig i verden i dag tro?

Hei, det er meg...

2007-08-15T20:56:00.000+02:00

Hvem er så Skuggir, bortsett fra å være han trønderen med det skjeve smilet og den utsøkte musikksmaken?

For å ta det helt enkle først: Skuggir er en taper. Jepp, dere leser riktig, jeg er en taper og har alltid vært det. Allerede som barn var det klart hvilken vei det ville gå. Jeg ble for eksempel totalt oversett av foreldrene mine. Jeg er den eneste av tolv søsken som ikke har minst et par arr eller et skjevgrodd beinbrudd til minne om våre foreldres kjærlige omsorg.

Nei, de fleste av mine arr har jeg fra skole og fotballtrening. Som minstemann på laget ble jeg ofte brukt som markør når vi hadde skuddtrening. Som treneren sa: alle som er i stand til å treffe den vesle nøtta der vil heller ikke ha problemer med å skru ballen i krysset under en kamp. Selv ble jeg aldri noe fotballidol. Da jeg var tolv ble jeg erklært fotballinvalid av legen, etter det tredje sykehusoppholdet på like mange måneder.

I dag bor jeg alene, heeeelt alene, på en knøttehybel i Molde. Hybelverten er egentlig ganske snill som lar meg få bo her, siden han egentlig ikke har lov til å leie ut disse loftsrommene. Til gjengjeld må jeg betale litt ekstra. Det er litt rart å bo et sted uten vinduer, men jeg har på et vis vent meg til det. Trenger jeg lufting trenger jeg bare å trekke ut den gamle jakka som er stukket inn mellom dørkarmen og veggen. Jeg spurte ham en dag om å få røykvarsler her oppe. Da så han bare rart på meg og sa ”jeg har da forsikring”.

Dama har reist fra meg. Okei, greit nok, det er over tre år siden og jeg er ganske sikker på at hun ikke en gang visste at vi var sammen. Men jeg vet at jeg brakte mye glede inn i livet hennes, for hun lo ofte og høyt når jeg var nær.

På jobben gikk jeg en dag for et års tid siden innom lønningskontoret for å spørre hvorfor jeg ikke hadde fått utbetalt noe det siste halvåret (det tok litt tid å manne seg opp for å gå inn til dragene på lønn). Etter at de hadde sjekket lenge og vel viste det seg at jeg hadde fått sparken seks måneder tidligere. Dessverre var det ingen som helt visste hvem jeg var, så jeg fikk aldri den beskjeden. Så nå er jeg kunstner på heltid.

Etter at jeg flyttet inn her jeg bor nå har naboen kjøpt seg hund. Det er antageligvis den største rottweileren jeg har sett. Ganske flott bikkje i gunnen, jeg liker store hunder. Litt synd da i grunnen at naboen hver dag fra 18-20 trener med den i bakgården. For det meste går treninga ut på å rive i stykker legemstore dukker iført klær som ligner sterkt på noen av alle de plaggene som har blitt stjålet fra tørkesnora mi de siste ukene. Jeg har en sterk mistanke om at naboen min ikke liker meg så godt. Og hvorfor skulle han egentlig det, når ingen andre gjør det? Hadde jeg hatt hest ville den sikkert tatt rennafart og løpt ned i et hull for å brekke beinet med vilje.

Så dere skjønner kanskje at jeg ville gjort hva som helst for et eneste vennlig smil fra en fremmed på gata, eller bare en hyggelig hilsen. Jeg er helt overbevist om at en slik hendelse vil innebære positiv vending i livet for alle som opplever det.

For min egen del har jeg regnet ut at av de ti første smilene vil trolig fire bli mine nære venner som raskt innser min kunstneriske genialitet og oppfordrer meg til å begynne å skrive igjen. I løpet av det nærmeste året vil jeg produsere en kritikerrost diktsamling, en novellesamling for forvirrede mennesker rundt de tredve og manuset til en film som får totalslakt i landets riksaviser før den topper alle kinolister i hele skandinavia. Fast spalte i Morgenbladet kommer i løpet av år to.

På ettersommeren får jeg ei dobbeltside i Adressa under tittelen ”Kometen fra ledighetskøen”, og Martin Nordvik rynker på nesen over at Trøndelag Teater vil dramatisere dagboknotatene mine fra fotballtida. Ved neste årsskifte ligger jeg på topp fem i tabloidenes lister over kulturnorges mektigste navn.

Min nyvunne status vil jeg hovedsaklig bruke til aktiv innsats for å få skotsk single malt og karamellis anerkjent av legevitenskapen som antidepressiva, innimellom et par jordomseilinger sammen med mine popstjernevenninner for å samle inspirasjon til nye kulturelle perler fra min penn.

Og alt på grunn av et enkelt smil og en hilsen.

[Om noe av dette faktisk er sant? Mnja, det med det skjeve smilet stemmer faktisk]