Kroner en kroner to kroner...

Jeg har aldri vært så himla glad i tall, selv ikke når det gjelder kroner inn på konto. Får jeg dem derimot servert med en liten språknøtt ved siden av så kan jeg late som jeg engasjerer meg. En ting jeg for eksempel aldri helt har skjønt er hvorfor det er forskjell på en norsk billion og en engelsk billion? Og hvorfor er det så mange ellers språkmektige nordmenn som ikke klarer å lære seg at en engelsk billion oversatt til norsk blir en milliard? Nå skal jeg kanskje ikke late som at dette spørsmålet er direkte relatert til de før nevnte kroner inn på konto, men det er altså slike ting jeg stundom går og grubler på.

Og midt oppe i det hele kommer Dagbladet meg til unnsetning med svaret på det jeg slett ikke visste at jeg lurte på en gang. Nemlig hvor mye en samehomomillion er. Eller, egentlig gjør de jo ikke det? De sier bare at "samehomomillioner" er 480 000 kroner. Bruk av flertallsform vil altså tilsi at én samehomomillion er mindre enn 480 000 delt på to, altså mindre enn 240 000 om ikke barneskolematten min lurer meg fullstendig. Og når én samehomomillion altså er mindre enn 240 000 kan jeg altså vikelig begynne å lure. Hvor mange samehomomillioner går det egentlig på en engelsk billion?

Men på den annen side så er det kanskje ikke så rart om én samehomomillion og flere samehomomillioner egentlig er 480 000 begge deler, all den tid det tydeligvis er nok å være én person for å kunne kalle seg et nettverk.

Pokker, er det rart en bonde blir forvirra?

Ren ondskap

Det endelige beviset for hva du egentlig går rundt med i lomma: http://video.stumbleupon.com/#p=03rlvzwzjf

Vi lar det være sånn

Det hender seg at selv trønderske fjellbønder må ha hjelp til å stelle seg. Jeg har eksempelvis forlengst gitt opp å klippe meg selv. Sauesaks duger liksom ikke på håret mitt. Så da må jeg stikke hodet mitt innom et av disse kjemikaliebefengte stedene de kaller frisørsalonger.

Denne gangen havnet jeg i stolen hos en blond ungmø som lot skravla gå vilt, uavhengig av mine signaler om at jeg godt kunne underholde meg selv den korte stunden jeg skulle være der. Bare det holder til å få trekk i boka mi. Jeg foretrekker mine frisører og taxisjåfører tause, i hvert fall så lenge de ikke har mer fornuftig konversasjonstema å by på enn denne frøkna.

Aller mest opptatt virket hun å være av ett eller annet radioprogram som jeg aldri har hørt. På P4. Hallo! Hva tar hun meg for? Høre på P4, det får da være grenser for hva man skal utsette seg for. Anyway, denne jenta klipte meg altså i forrige uke. Kanskje føltes det bare slik, men det virket som om hun tok ett og ett hårstrå, studerte det nøye og tenkte seg om to ganger før hun forsiktig lot saksa gli gjennom det. En føler seg ikke fullstendig trygg når man sitter der i stolen, halvklippet og vedkommende som betjener saksa plutselig vrir på hodet og henvender seg til bakrommet: ”Du Berit? Kan du komme hit litt? Hvordan skal jeg gjøre dette?”

Hvorpå mentor Berit kommer humpende på krykker ut fra bakrommet stiller seg bak meg. I speilet kan jeg følge det granskende blikket hennes mens hun rufser meg lett i håret og svarer: ”Nei, du får bare ta trimmesaksa på det tenker jeg.” ”Men det er jo det jeg gjør”, svarer jenta. Berit rufser håret mitt litt til, legger det litt hit og legger det litt dit. ”Nei, men da lar vi det bare være sånn,” sier hun til slutt, og tar krykkene fatt tilbake til bakrommet. Det er da jeg får lyst til å hive meg ut av stolen, rive til meg alle skarpe gjenstander og skrike: ligg unna ørene mine!”, før jeg stormer ut. Men jeg gjorde ikke det da. Jeg ble modig nok sittende til jenta erklærte seg ferdig. Ikke vet jeg hva de to konkluderte med at de bare måtte ”la være sånn”. Nå har jeg studert håret mitt i ei uke, og klarer ikke å finne noe galt. Greit nok at det ikke er den beste hårklippen jeg har hatt, men likevel…