Lytehumor o'hoi

Kjente en ordentlig ond, ond latter inni meg her om dagen jeg kom ruslende nedover Munkegata, og jeg skjønte at lytehumoren ikke er helt død tross alt. Mot meg kom det en turistfamilie. De var bare mor, far og én sønn, så det var ingen stor familie. Men de var store! Eller, moren var vel bare "normalt overvektig", så hun faller litt utenom denne historien. Far og sønnen på tolv-tretten år derimot, de kunne nok godt vært delt opp i fire uten at det dermed ville blitt fire magre mennesker ut av det. Faren er antakeligvis et av de største mennesker jeg noen gang har sett i levende live. Og så skal jeg komme til poenget. Sønnen hadde på seg t-skjorte, selvfølgelig i størrelse telt. På den sto det to ord: Whale Safari.

Det var da jeg kjente den, denne onde, boblende latteren som steg opp i meg. Jeg måtte bare bite tennene sammen for ikke å slippe den ut. Selvfølgelig, tenkte jeg, dette er selvfølgelig hvaler på safari for å se mennesker utfolde seg i sitt naturlige habitat. Siden menneskene er så skye og lettskremte vesener må de forkle seg i menneskedrakter for å kunne komme på nært hold. Hun dama som var litt mindre enn de to andre var sikkert bare menneskeguiden deres, som stikker av med alle pengene.

Jeg veit, jeg veit, det er ikke riktig av meg å le av sånt, men jeg klarte bare ikke å hindre det. Slem mann, fy, gå og legg seg!