Hell in a handbasket

Hvor er egentlig verden på vei? En føkkings balltriller fra Baillsund får ni, sier og skriver ni helsider pluss en minileder i Dagbladet fordi han plutselig har bestemt seg for at han ikke vil spille mer med de store gutta. Hm, har det skjedd noe mer alvorlig i verden i dag tro?

Hei, det er meg...

Hvem er så Skuggir, bortsett fra å være han trønderen med det skjeve smilet og den utsøkte musikksmaken?

For å ta det helt enkle først: Skuggir er en taper. Jepp, dere leser riktig, jeg er en taper og har alltid vært det. Allerede som barn var det klart hvilken vei det ville gå. Jeg ble for eksempel totalt oversett av foreldrene mine. Jeg er den eneste av tolv søsken som ikke har minst et par arr eller et skjevgrodd beinbrudd til minne om våre foreldres kjærlige omsorg.

Nei, de fleste av mine arr har jeg fra skole og fotballtrening. Som minstemann på laget ble jeg ofte brukt som markør når vi hadde skuddtrening. Som treneren sa: alle som er i stand til å treffe den vesle nøtta der vil heller ikke ha problemer med å skru ballen i krysset under en kamp. Selv ble jeg aldri noe fotballidol. Da jeg var tolv ble jeg erklært fotballinvalid av legen, etter det tredje sykehusoppholdet på like mange måneder.

I dag bor jeg alene, heeeelt alene, på en knøttehybel i Molde. Hybelverten er egentlig ganske snill som lar meg få bo her, siden han egentlig ikke har lov til å leie ut disse loftsrommene. Til gjengjeld må jeg betale litt ekstra. Det er litt rart å bo et sted uten vinduer, men jeg har på et vis vent meg til det. Trenger jeg lufting trenger jeg bare å trekke ut den gamle jakka som er stukket inn mellom dørkarmen og veggen. Jeg spurte ham en dag om å få røykvarsler her oppe. Da så han bare rart på meg og sa ”jeg har da forsikring”.

Dama har reist fra meg. Okei, greit nok, det er over tre år siden og jeg er ganske sikker på at hun ikke en gang visste at vi var sammen. Men jeg vet at jeg brakte mye glede inn i livet hennes, for hun lo ofte og høyt når jeg var nær.

På jobben gikk jeg en dag for et års tid siden innom lønningskontoret for å spørre hvorfor jeg ikke hadde fått utbetalt noe det siste halvåret (det tok litt tid å manne seg opp for å gå inn til dragene på lønn). Etter at de hadde sjekket lenge og vel viste det seg at jeg hadde fått sparken seks måneder tidligere. Dessverre var det ingen som helt visste hvem jeg var, så jeg fikk aldri den beskjeden. Så nå er jeg kunstner på heltid.

Etter at jeg flyttet inn her jeg bor nå har naboen kjøpt seg hund. Det er antageligvis den største rottweileren jeg har sett. Ganske flott bikkje i gunnen, jeg liker store hunder. Litt synd da i grunnen at naboen hver dag fra 18-20 trener med den i bakgården. For det meste går treninga ut på å rive i stykker legemstore dukker iført klær som ligner sterkt på noen av alle de plaggene som har blitt stjålet fra tørkesnora mi de siste ukene. Jeg har en sterk mistanke om at naboen min ikke liker meg så godt. Og hvorfor skulle han egentlig det, når ingen andre gjør det? Hadde jeg hatt hest ville den sikkert tatt rennafart og løpt ned i et hull for å brekke beinet med vilje.

Så dere skjønner kanskje at jeg ville gjort hva som helst for et eneste vennlig smil fra en fremmed på gata, eller bare en hyggelig hilsen. Jeg er helt overbevist om at en slik hendelse vil innebære positiv vending i livet for alle som opplever det.

For min egen del har jeg regnet ut at av de ti første smilene vil trolig fire bli mine nære venner som raskt innser min kunstneriske genialitet og oppfordrer meg til å begynne å skrive igjen. I løpet av det nærmeste året vil jeg produsere en kritikerrost diktsamling, en novellesamling for forvirrede mennesker rundt de tredve og manuset til en film som får totalslakt i landets riksaviser før den topper alle kinolister i hele skandinavia. Fast spalte i Morgenbladet kommer i løpet av år to.

På ettersommeren får jeg ei dobbeltside i Adressa under tittelen ”Kometen fra ledighetskøen”, og Martin Nordvik rynker på nesen over at Trøndelag Teater vil dramatisere dagboknotatene mine fra fotballtida. Ved neste årsskifte ligger jeg på topp fem i tabloidenes lister over kulturnorges mektigste navn.

Min nyvunne status vil jeg hovedsaklig bruke til aktiv innsats for å få skotsk single malt og karamellis anerkjent av legevitenskapen som antidepressiva, innimellom et par jordomseilinger sammen med mine popstjernevenninner for å samle inspirasjon til nye kulturelle perler fra min penn.

Og alt på grunn av et enkelt smil og en hilsen.




[Om noe av dette faktisk er sant? Mnja, det med det skjeve smilet stemmer faktisk]